10

Bilder

Kjersti Langangen kjenner trolig vesentlig mer på det å ha en trygg jobb enn mange av oss andre, som kanskje tar livet mer for gitt. Foto: Frode Tellevik Frode Tellevik

TM PÅ TUNGT: Denne artikkelen ble først publisert i TransportMagasinet nr. 10-2022

Kjersti Langangen (51) kjører lastebil mot alle odds. For seks år siden ba hun legene på Radiumhospitalet om å ikke prøve å redde henne hvis operasjonen gikk galt.

Ansiktet til anestesilegen var det siste hun så før narkosen slo inn. Det sto om livet. Klumpen hun hadde kjent på i magen de siste årene viste seg å være dårlig nytt, da hun endelig tok mot til seg og oppsøkte hjelp.

Psykisk var Kjersti helt på bunn. Likevel fortsatte hun å kjøre flybussen mellom Bekkestua og Gardermoen, som hun hadde gjort de siste 18 årene. Men så en kveld gikk det ikke lenger.

– Jeg hadde så vondt i magen da jeg kjørte hjemover fra Bærum mot Langangen at jeg måtte ringe etter hjelp. Dagen etter gikk jeg endelig til legen og ble innlagt med det samme, forteller Kjersti.

Venner og kolleger hadde lenge spurt om hun var gravid. Noen sa hun var feit. Hun var så nedbrutt at hun ikke så noen grunn til å leve lenger. Nå lå hun på operasjonsbordet, og det siste hun rakk å si til legene var: «Hvis jeg dør nå, så ikke prøv å redd meg». Så ble alt svart.

Mens Kjersti sov, opererte legene ut en kreftsvulst som veide 15 kg. Tre store operasjoner senere var det ikke mer legene kunne gjøre. Hun hadde fått livet i gave, noe hun i starten syntes var vanskelig å ta inn over seg. Men ettersom ukene og månedene gikk, bestemte hun seg. Nå ville hun følge drømmen.

Lastebilen betyr alt

Kjersti forteller åpent og ærlig om den tøffe tiden. Vi sitter i den hvite lastebilen hun har gitt navnet «White Diamond Pearl». På gulvet ligger hvite saueskinn. I en kopp med kulepenner er det åpenbart de rosa som er mest i bruk og stikker høyest opp. Røde Poppy med lys i pryder dashbordet. Her bor Kjersti. Her føler hun seg trygg, selv når angsten tar tak og drar henne ned.

– Det er ingen steder jeg sover så godt som her i lastebilen, sier hun og smiler takknemlig.

Lastebilen betyr alt. Mer enn noen klarer å forstå. Den er så mye mer enn en jobb. Den er beviset på mestring, selv om hun på tunge dager føler veldig på at hun ikke strekker til, at hun ikke duger. Det at de negative tankene som oftest er ubegrunnet, har lite og ingenting å si så lenge selvtilliten er ødelagt etter altfor mange år med psykisk undertrykking.

Samspillet med lastebilen er med på å få henne opp igjen. De skal frem mot et felles mål. Og i bakhånd har hun en fantastisk bileier og befraktere som forstår.

– De passer godt på meg, smiler hun.

Ulsteinvik

Ferjebaugen går opp og vi skimter Hareid mellom regnbygene som henger over Sunnmøre og Sulafjorden denne tirsdag formiddagen.

– Her har jeg aldri vært før, sier Kjersti og tar et dypt pust idet hun starter motoren.

Tankene hennes har det siste døgnet kretset rundt smale veier og ukjent terreng. Det har trigget angsten. Ubegrunnet, som så ofte før.

15 minutter senere svinger vi inn på Kongsberg Maritime i Ulsteinvik. Her skal 25 blå plasttønner losses. Kjersti løsner den grønne kapellduken med vante hender og drar den til siden. Utfordringer som lav egenvekt og gjenstridig utstyr løser hun med teknikk. En egenrådig surrestropp får klar beskjed: «Så du vil ikke det, nei? Men det vil jeg!» Kjersti vinner, og trucken kan snart begynne sitt arbeid.

En avlang trekasse settes på bakken mens lossingen pågår. Neste levering er på Hareid, like ved ferjeleiet. 10 kolli, står det på fraktbrevet. De seks siste pallene skal til Overhalla. Trekassen er ikke oppført noen steder. Noe er galt. På merkelappen står det at den skal til Tjeldbergodden, men papirene mangler. Den får bli med videre, enn så lenge.

Ønsket ikke syke folk i bedriften

Hun gjør ikke så mye av seg, Kjersti. Smilet kommer likevel ofte, både i møte med kunder og når hun snakker om hvor heldig hun har vært med arbeidsgiveren.

– Da jeg var nyoperert og skulle i møte med min tidligere arbeidsgiver gjennom 18 år, sammen med NAV, fikk jeg høre at de ikke ønsket å ha sjuke folk i bedriften. Der og da var busslivet over for min del. Jeg ønsket meg tilbake til lastebilen, sier Kjersti.

De neste månedene søkte hun på alt hun kunne finne av sjåførjobber i hele Sør-Norge,
uten respons. Hun var åpen på den relativt ferske kreftoperasjonen og opplevde at dørene ble lukket en etter en. Helt til hun tok kontakt med en gammel bekjent, Kenneth Sjønnegård i Hokksund.

Han hadde en bil stående og ville gi Kjersti en sjanse til å finne ut om den nyopererte kroppen fortsatt håndterte lastebilyrket. Det gjorde den. Første tur gikk, av alle steder, til Hammerfest. Det var i 2016.

– Jeg er superstolt over å ha en sjef som har latt meg få beholde drømmen min. Jeg sliter fortsatt ganske mye både fysisk og psykisk, så den følelsen av å være stolt og lykkelig av jobben og sjefen min betyr alt. Jeg har alt å takke Kenneth for, sier hun rørt.

Den tøffe kampen

Hver mandag morgen møter Kjersti opp på kaia i Brevik. Når båten fra England har losset trallene sine, er det Kjersti og kollegene som overtar. Ofte blir det det hun kaller distribusjonskjøring til Drammen eller der omkring, men av og til dukker det opp en langtur som denne.

– Jeg får oppdragene fra Bring i Stokke og Drammen. Fantastiske folk som tar godt vare på meg, smiler hun.

Takknemligheten kommer rett fra hjertet. Kjersti kjenner trolig vesentlig mer på det å ha en trygg jobb, enn mange av oss andre, som kanskje tar livet mer for gitt.

Kjersti har grepet muligheten og tviholder på den, men hun er fortsatt redd for å ramle ned i mørket. Ikke klare jobben, ikke strekke til. Hun har blitt fortalt i så mange år at hun ikke duger, at det er vanskelig å ikke tro at det ligger noe i det. Derfor tør hun ikke å stole helt på det, når verden der ute gir henne tommel opp for vel utført arbeid. Men hun er på vei. Kjersti blir litt tryggere for hver dag som går.

Utad smiler hun. Den tøffeste kampen foregår på innsiden. Kreften er der fortsatt, og hun bruker mye energi på å forberede seg mentalt på eventuelt dårlig nytt etter de halvårlige kontrollene på sykehuset i Skien. Når de mørke tankene faller på, er det tryggest i lastebilen.

Lastebildrømmen fra barndommen

Kjersti forteller om lastebildrømmen hun hadde allerede som liten jente, hjemme i Langangen. Dag etter dag kunne hun sitte langs E18 ved brua og vinke til lastebilene. Hvis foreldrene ikke fant henne noe annet sted, gikk de dit når det ble kveld og hun måtte hjem.

– Jeg var ofte med pappa til jobben på Mills på Heistad da jeg var liten. Der var det mange lastebiler. Jeg benyttet anledningen til å være med sjåførene når de rygget til rampen. Drømmen om lastebilyrket har egentlig alltid ligget der, sier hun.

I 1996 tok hun endelig lappen på storbil, etter flere år som vikar i Posten.

– Først syklet jeg med brev, siden ble det postlevering med bil. Om kveldene vasket jeg lokalene på posthuset. Jeg forsøkte flere ganger å komme meg inn i transportavdelingen, men de ville ikke ha meg, siden jeg bare var vikar. Til slutt tok jeg sertifikatet privat. Jeg begynte å kjøre for ERT i Larvik. Første turen gikk fra Moss til Frankrike. De neste fire årene fartet jeg rundt på kontinentet, forteller Kjersti.

Livet på autobahn ga mersmak. Og nå er det snart på tide å friske opp tyskkunnskapene igjen, mener hun.

Bitte folgen

Det hender rett som det er at befrakterne i Stokke hinter om en tralle som skal til Wuppertal eller andre tyske destinasjoner. De vet det svir litt, men klarer ikke dy seg. De vet også veldig godt at Kjersti aller helst ville kjørt på kontinentet, men at hun har fått kjøreforbud av tysk politi.

«BITTE FOLGEN» sto det i takskiltet på politibilen foran henne sist hun var på tur mellom Münster og Bremen. På en rasteplass dro de frem målebåndet og fant ut at den norske ekvipasjen var for lang. Det hjalp ikke engang å demontere kufangeren. Vogntoget var uansett 20 cm for langt med 13,60 tralle.

En kollega fra Bring Trucking, med toakslet trekker, måtte til slutt komme og overta. Det tok 46 timer, og etterpå måtte den tomme trekkeren med Kjersti bak rattet dra hjem til Norge alene. KJ 17970 fikk kjøreforbud i Tyskland med 13.60 tralle og måtte med det gi opp en videre karriere på kontinentet.

– Den går på overtid nå, fem og et halvt år, men jeg vil ikke bytte, sier Kjersti om lastebilen hun har blitt så glad i.

Hun vet hva alternativet er, en Scania S500.

– Det føles ikke rett å gå ned fra 650, sier hun med streng mine, mens hun venter på et sympatiserende nikk fra journalisten i passasjersetet.

Hun har dessuten lagt mye av både arbeid og egne penger i å få sin trofaste følgesvenn de siste årene, akkurat slik den er i dag. Innerst inne vet hun at ny bil kan bety kortere akselavstand og åpne for nye turer nedover, men likevel.

Noterer alt – alltid

Noen oppklarende telefoner senere får vi bekreftet at den avlange trekassen skulle vært losset hos Bring i Drammen. I stedet svinger vi innom terminalen på Digerneset og setter den av der. Uansett er den mye nærmere Tjeldbergodden her enn i Drammen, så kunden merker nok lite til misforståelsen.

Kjersti har vært på Digerneset en gang tidligere. Da tanket hun på Circle K og spiste på Burger King. Sånn blir det i dag også.

Kjersti noterer som alltid i den store kladdeboken. Når og hvor hun stanser, når hun starter, hvor mye hun tanker og kilometerstand. Alt for å ha kontroll selv, hvis det skulle bli spørsmål om noe senere. Praksisen har reddet henne fra noen lange diskusjoner i flere utekontroller, hevder hun.

– Jeg er litt fanatisk på den skrivinga, innrømmer hun og smiler for seg selv.

Vi påpeker at hun bruker veldig stor plass på notatene. En kladdebok i A4 vil bare vare i to måneder på denne måten.

– Jeg har fått høre det tidligere også, at jeg bruker god plass på å skrive, ler hun.

Så er hun ferdig og setter den rosa kulepennen tilbake i koppen på dashbordet. Den neste halvtimen mesker vi oss på Burger King, før siste etappe starter, over Ørskogfjellet og Storfjorden til Molde.

Molde

– Jeg trives ikke med å kjøre i mørket på ukjente veier, innrømmer Kjersti mens vi møter noen av de lokale heltene langs E136 østover mot Vestnes.

Hun syns det er anstrengende. Derfor parkerer hun gjerne tidlig på kvelden og starter tilsvarende tidlig neste morgen.

MF «Harøyfjord» legger til kai idet vi ruller de siste meterne ned mot ferjeleiet på Vestnes. Turen vår går mot slutten. På andre siden av fjorden, i Molde, tar vi farvel før Kjersti fortsetter en knapp time videre nordover på E39, før hun parkerer på rasteplassen ved Krifast.

Inntrykkene etter dette intervjuet trenger litt tid på å synke inn. Men denne historien forteller oss mye. Om hvordan vi mennesker behandler hverandre. Om hvordan en utstrakt hånd kan bety alt for en som ligger nede. Og ikke minst hvordan lastebilyrket ga muligheter og mestringsfølelse nok til at Kjersti klarte å reise seg igjen.

Hun er ikke alene om den opplevelsen. Transportbransjen har mye å være stolt av.

Opphav og kilder: TransportMagasinet # 10-2022

KLIKK for alle artikler i TransportMagasinet PLUSS.